Uendelig, ufattelig, ubeskrivelig...

Går det an å leve på denne følelsen resten av livet? Det ekstreme adrenalinet som gjør at blodet bruser, hjertet hopper og resten av kroppen lengter etter mer. Drømmer jeg, eller har jeg nettopp våknet?

Nettopp kommet hjem etter premiere på musikalen. Det var så utrolig BRA, kan ikke beskrives med ord. Jeg får så sinnsykt kick, jeg får lyst til å skrike og hoppe og trampe med beina. Det er en helt ubeskrivelig følelse når ting går så bra som de gjorde i dag, men fy .... så godt det føles! Kan ikke hver dag være sånn? Hva skal til for at jeg kan leve på "cloud 9" resten av livet?

DEG! Du gjør livet mitt kult å leve. Det er smilet DITT som får meg til å smile. Jeg skulle ønske det alltid kunne være sånn. Uendelig...

Et plutselig sukk

Masse å gjøre, opptatt, opptatt, opptatt, har ikke tid...........

Det var situasjonen forrige uke. Denne uka derimot har vært veldig snill mot meg, nesten litt for snill. Det å gå fra stress og masse å gjøre til å ikke ha noe spesielt en skulle ha gjort er skremmende. Hva skal jeg gjøre med all tiden?! Jøss, har jeg virkelig en hel time "fri"? Overgangen ble litt brå. Forrige uke var det diverse prøver og fremføringer. Denne uken skjer det ingenting. Jo, det skjer ting, men ikke som kan sammenlignes med de to siste ukene. Men nå skal jeg komme til poenget her. Jeg klarer ikke jobbe med lekser, eller gjøre noe fornuftig, rett og slett fordi jeg har for god tid på meg. Ja, jeg vet, det å ha fritid er jo egentlig ikke no stress, og dette er et veldig tåpelig problem, men det frustrerer meg virkelig. Bare for å ha sagt det...


Nå er det bare 8 dager til musikalpremiere:O Det kom mye fortere enn forventa, men jeg tror det blir knall. Blir spennende å være dirigent i år og ikke bare stå i koret. Samtidig er det syyykt skummelt at...


UÆÆÆÆÆ, klarte nettopp å velte et helt glass med chai-latte utover bordet:O Det verste var at jeg akkurat satt og tenkte på det, "Haha, tenk om jeg hadde fått te med skumma melk utover årboka (som tilfeldigvis lå på bordet, og som jeg ikke har planer om å beholde). Måtte derfor avbryte skrivinga og foreta en dramatisk redningsaksjon. PC og årbok gikk det bra med, heldigvis, men klarte å dynke et a-planen min... Hurra! Jaja, så lenge den ikke begynner å lukte gammel latte så skal jeg vel ikke klage...

Jo, tilbake til saken... jeg skal stå foran 60 stykker som nistirrer på meg og stoler på at jeg har oversikten. Og det er jo en del man må tenke på når man står og dirigerer. Telling, forspill, bevegelser, takt, mellomspill, smile, også er det jo den viftinga med armene som er ganske viktig. Noen ganger faller jeg rett og slett ut, er litt vimsete sånn. Gruer meg litt, samtidig som jeg gleder meg en god del og:P Det er noe med det å stå på en scene og synge, det er fryktelig skummelt, men det gir også et syyykt kick. Satser på at det går bra jeg :D


Tenkte jeg kunne legge ved et bilde fra "min" musikal, Godspell (2005). Det rart, dette blir min fjerde musikal, og allikevel virker det som om det var i fjor. Alt var så mye enklere da...



Noen ordentlige fargeklatter var vi^^

Endelig...

Jeg er ferdig med særemne (eller fordyoningsemne som det heter på "finspråket") og det er sinnsykt digg:D Etter nærmere tolv timer jobbing i går, begynte jeg å bli rimelig lei. Men nå er det over, fremført, og jeg har endelig fått tilbake fritiden min. Hurra!!!

Blir litt rastløs jeg av all fritiden;) Neida, utrolig digg å få gjort noe annet enn lekser. Så i dag har jeg bakt eplekake og spist med vanilje-is. Nammmnam, stort bedre enn det blir det ikke.

Dessuten har jeg fått tid til å gjøre noe jeg har tenkt på leeenge. Nemlig å skanne inn gamle bilder. Hadde aldri brukt den nye scannern før, men det viste seg å være lett som en plett! Bare å trykke på "ON" det, så var vi i gang.

Ingeborg tusler gjennom skogen til hytta. Gode minner.


Men, det jeg egentlig hadde tenkt til å nevne i dag, var en sangtekst jeg hørte for litt siden. Var nemlig på Gavin DeGraw konsert her forrige uke:D Også var det en engelsk sanger som het Jack Savoretti som varmet opp. Han hadde mange bra sanger, men det var særlig teksten på det nest siste nummeret han spilte som bare ikke ville gi slipp. Og dermed begynte jakten... På å finne riktig sang, noe som er vanskelig med de noe uetablerte artistene. Men jeg fant frem. Sangen heter Dr. Frankenstein (av en eller annen merkelig grunn). Men uansett, teksten på refrenget:

"Cause its not where you go when you die

Its how you live when you're alive
Who you touch and how you feel it
Its not about the time that you have
Its how you cry and how you laugh
Who you love and how you mean it"

Dette skal garantert bli min nye livsfilosofi!