Vesle julaften

Hørte nemlig det på radioen i dag, at det heter vesle julaften på nynorsk og så syns jeg det hørtes så koselig ut. Bedre enn lille julaften iallefall:)

Også kom jeg på det, det jeg hadde glemt i går:D Så uansett hvor teit så må det bare ut. Jeg har nemlig funnet ut at jeg skal gifte meg med Aksel Lund Svindal når jeg blir stor! Han virker utrolig sympatisk og så har han jo brukket nesa, og det er jo et stort pluss ;) Men samtidig har jeg funnet ut at jeg skal bli liten igjen, sånn at jeg kan gå rundt med neongrønne øreklokker (sånn som bygningsarbeidere har) uten å bli sett rart på. SÅ jeg står overfor et lite dilemma... Skal jeg bli liten igjen så jeg kan gå med øreklokker, eller skal jeg bli stor så jeg kan gifte meg med Aksel Lund Svindal?!?! Dilemma, dilemma...

I morgen er det julaften! Jippidudeldu :D Kan ikke si jeg gleder meg som en unge, men jeg skulle virkelig ønske jeg gjorde det. Å få kjenne på den spenningen over at noe stort skulle skje og være så rastløs at du ikke kunne vente. Det var tider det... Nå tar jeg til takke med tanken om ferie, julestemning og kos med familien og prøver å være taknemlig for alt jeg har og alle de gode menneskene jeg har fått sjansen til å bli kjent med.

Men tv-julen kaller og Flåklypa står for tur (fast tradisjon hjemme hos oss). Igjen vil jeg bare få ønske alle en god og fredelig jul fylt med glede og kjærlighet :D

Endelig noen ledige minutter til å skrive blogg :) Akkurat nå er det sånn ca 1000 tanker som svirrer rundt i hodet mitt, litt juleforrvirra...

Har vært en svipptur i Barcelona siden sist (begynner vel å bli nesten 2 uker siden nå). Helt grei by, ikke kjempespennende men absolutt verdt et besøk! Gjorde ikke stort annet enn å shoppe og tusle rundt i Barcelonas gater ( vi "tusla" vel en 4-5 mil på tre dager, så vi lå ikke akkurat på latsiden).

Et av stedene fotturen gikk til var Park Güelle, en merkelig park med masse mosaikkbygninger. Ganske eventyraktig, fikk litt sånn Hans og Grete følelse av det hele. Sånn så det ut:




Gadd ikke å drasse på kameraet overalt, så det ble ikke så mange spennende bilder. Ikke er det så veldig mye mer å si om turen heller, MEN en ting er verdt å nevnes. Og det er MAGNUM-is!!! NAMNAMNAM....NAM! Den er så ufattelig godt, og finnes selvfølgelig ikke i Norge. Så da jeg oppdaget at de solgte Magnum på annenhvert gatehjørne i Barcelona, var jeg helt i hundre. Sørget for å spise minst 2 is hver dag når jeg først hadde sjansen:) Savner det allerede...

Nå surrer jeg så fælt at jeg har selvfølgelig glemt hva jeg skulle skrive. Det er typisk jul, når man gjerne skulle ha gjort alt på en gang også ender man opp med å gjøre ingenting... Jeg føler på meg at et hvert forsøk på å skrive noe fornuftig nå kun vil resultere i en masse tull, så derfor avlutter jeg bare med å si

GOD JUL!

Knips

På tide med en liten oppdatering igjen. Er egentlig ikke så mye å si, men jeg har tatt en del bilder siden sist, så da kan jeg jo vise dere dem og spare dere for masse unødvendig tomprat.

Helt siden snøen kom har jeg hatt lyst til å gå ut å ta bilder. Men når jeg kommer hjem fra skolen er det jo mørkt allerede.. Så i dag grep jeg sjansen.


















Dette er mamma, min fotomentor. Det er hun som forteller meg hvilke knapper jeg skal trykke på og hvilke hjul jeg skal skru på (jeg kan det egentlig, men glemmer alltid hva som er hva, så da er mamma god å ha:)

Dessuten fant jeg dette motivet på Asker kulturhus. I andre etasje er det nemlig en slags passasje som da kom over etter noe heftig loking der i går.

Tror nesten det må bli med det for denne gang. Nå må jeg nemlig løpe, skal på kveldsmesse. Det er alltid så koselig, så jeg må jo få den med meg når jeg først kan:)

Uendelig, ufattelig, ubeskrivelig...

Går det an å leve på denne følelsen resten av livet? Det ekstreme adrenalinet som gjør at blodet bruser, hjertet hopper og resten av kroppen lengter etter mer. Drømmer jeg, eller har jeg nettopp våknet?

Nettopp kommet hjem etter premiere på musikalen. Det var så utrolig BRA, kan ikke beskrives med ord. Jeg får så sinnsykt kick, jeg får lyst til å skrike og hoppe og trampe med beina. Det er en helt ubeskrivelig følelse når ting går så bra som de gjorde i dag, men fy .... så godt det føles! Kan ikke hver dag være sånn? Hva skal til for at jeg kan leve på "cloud 9" resten av livet?

DEG! Du gjør livet mitt kult å leve. Det er smilet DITT som får meg til å smile. Jeg skulle ønske det alltid kunne være sånn. Uendelig...

Et plutselig sukk

Masse å gjøre, opptatt, opptatt, opptatt, har ikke tid...........

Det var situasjonen forrige uke. Denne uka derimot har vært veldig snill mot meg, nesten litt for snill. Det å gå fra stress og masse å gjøre til å ikke ha noe spesielt en skulle ha gjort er skremmende. Hva skal jeg gjøre med all tiden?! Jøss, har jeg virkelig en hel time "fri"? Overgangen ble litt brå. Forrige uke var det diverse prøver og fremføringer. Denne uken skjer det ingenting. Jo, det skjer ting, men ikke som kan sammenlignes med de to siste ukene. Men nå skal jeg komme til poenget her. Jeg klarer ikke jobbe med lekser, eller gjøre noe fornuftig, rett og slett fordi jeg har for god tid på meg. Ja, jeg vet, det å ha fritid er jo egentlig ikke no stress, og dette er et veldig tåpelig problem, men det frustrerer meg virkelig. Bare for å ha sagt det...


Nå er det bare 8 dager til musikalpremiere:O Det kom mye fortere enn forventa, men jeg tror det blir knall. Blir spennende å være dirigent i år og ikke bare stå i koret. Samtidig er det syyykt skummelt at...


UÆÆÆÆÆ, klarte nettopp å velte et helt glass med chai-latte utover bordet:O Det verste var at jeg akkurat satt og tenkte på det, "Haha, tenk om jeg hadde fått te med skumma melk utover årboka (som tilfeldigvis lå på bordet, og som jeg ikke har planer om å beholde). Måtte derfor avbryte skrivinga og foreta en dramatisk redningsaksjon. PC og årbok gikk det bra med, heldigvis, men klarte å dynke et a-planen min... Hurra! Jaja, så lenge den ikke begynner å lukte gammel latte så skal jeg vel ikke klage...

Jo, tilbake til saken... jeg skal stå foran 60 stykker som nistirrer på meg og stoler på at jeg har oversikten. Og det er jo en del man må tenke på når man står og dirigerer. Telling, forspill, bevegelser, takt, mellomspill, smile, også er det jo den viftinga med armene som er ganske viktig. Noen ganger faller jeg rett og slett ut, er litt vimsete sånn. Gruer meg litt, samtidig som jeg gleder meg en god del og:P Det er noe med det å stå på en scene og synge, det er fryktelig skummelt, men det gir også et syyykt kick. Satser på at det går bra jeg :D


Tenkte jeg kunne legge ved et bilde fra "min" musikal, Godspell (2005). Det rart, dette blir min fjerde musikal, og allikevel virker det som om det var i fjor. Alt var så mye enklere da...



Noen ordentlige fargeklatter var vi^^

Endelig...

Jeg er ferdig med særemne (eller fordyoningsemne som det heter på "finspråket") og det er sinnsykt digg:D Etter nærmere tolv timer jobbing i går, begynte jeg å bli rimelig lei. Men nå er det over, fremført, og jeg har endelig fått tilbake fritiden min. Hurra!!!

Blir litt rastløs jeg av all fritiden;) Neida, utrolig digg å få gjort noe annet enn lekser. Så i dag har jeg bakt eplekake og spist med vanilje-is. Nammmnam, stort bedre enn det blir det ikke.

Dessuten har jeg fått tid til å gjøre noe jeg har tenkt på leeenge. Nemlig å skanne inn gamle bilder. Hadde aldri brukt den nye scannern før, men det viste seg å være lett som en plett! Bare å trykke på "ON" det, så var vi i gang.

Ingeborg tusler gjennom skogen til hytta. Gode minner.


Men, det jeg egentlig hadde tenkt til å nevne i dag, var en sangtekst jeg hørte for litt siden. Var nemlig på Gavin DeGraw konsert her forrige uke:D Også var det en engelsk sanger som het Jack Savoretti som varmet opp. Han hadde mange bra sanger, men det var særlig teksten på det nest siste nummeret han spilte som bare ikke ville gi slipp. Og dermed begynte jakten... På å finne riktig sang, noe som er vanskelig med de noe uetablerte artistene. Men jeg fant frem. Sangen heter Dr. Frankenstein (av en eller annen merkelig grunn). Men uansett, teksten på refrenget:

"Cause its not where you go when you die

Its how you live when you're alive
Who you touch and how you feel it
Its not about the time that you have
Its how you cry and how you laugh
Who you love and how you mean it"

Dette skal garantert bli min nye livsfilosofi!

Snøøøøø....øøh

Føler at temaet snø er mer enn oppbrukt i bloggverdenen i dag. Det eneste snøen fikk meg til å tenke på var om jeg skulle får ræva i gir og selge snowboardet mitt som henger til pynt i garasjen. Litt morsom historie bak den snøfjøla... Gikk vel i 9. klasse og MÅTTE bare ha akkurat det snowboardet, fordi det var så fint å se på(kan man bli mer kresen liksom...) Det er nemlig mørketurkist meg en slags hvit ulv på. Så da jeg skjønte at det lå dårlig an med snowboardkarrieren, tenke jeg: jeg kan vel henge det opp på veggen. Nå har det hengt ubrukt i garasjen i 3 år...



Fant ut at det var litt vanskelig å forklare, så jeg løp ut i garasjen og tok et lite bilde:D Særdeles interessant...



Hadde det ikke vært for min talentfulle bror, hadde det nok ikke blitt noe blogging på en stund. I dag dukket det nemlig opp 4 trojanere på pcen min:O Jeg er ingen ekspert, men skjønner nok til at jeg vet at trojanere ikke er direkte positivt. Så jeg begynner å rote meg oppi diverse antivirusprogrammer og pcen lager merkelige lyder og jeg tenker, dette er slutten, må streiker denne klossen for godt! Men så kom min bror bjørnen til unsetning:D Ikke vet jeg hva han gjorde, men en knapp time senere var pcen helt fri for trojanere og andre uønskede dyr.


Dessuten har han bakt boller, broren min mener jeg. STOOORT pluss i boka! Jeg er glad i brodern, han er kul:D